At politikere og skolefolk er tilfredse med kristendomsfaget i skolen, og presenterer sitt lange yrkesliv som garanti for sin påstand, blir for enkelt. At jeg har lenger fartstid som både lærer og skoleleder enn Morten Halling, er like irrelevant. Spørsmålet må handle om faglighet, ikke om utenforliggende elementer.
For det første finnes det intet kristendomsfag i norsk skole. Det ble skiftet ut med RLE i 1997, med en K foran i 2015. Endringen var ikke bare et navneskifte, men en forandring av substans. I beskrivelsen av faget vektlegges «verdier», med følgende oppramsing: «respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet». Jeg har ingen problemer med denne opp-ramsingen. Problemet er det som mangler.
«Opplæringsloven legger føringer for at kristendom, andre verdens-religioner og livssyn skal presenteres på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte i undervisningen.» Dette er føringene for faget, slik de framkommer i presentasjonen av «Fagets relevans og sentrale verdier» (se læreplan for KRLE).
«Om lag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap.» Om lag er en strikk, og i en del tilfeller en nokså slapp strikk. Dette framkommer f.eks. i fagrapporter til muntlig eksamen. For når undervisningstiden skal brukes på forhold som ligger langt utenfor kjernen av det kristendom er, er det tvilsomt om vi snakker om kristendomskunn-skap. Verdier er ikke kunnskap, men verdiene bør bygge på kunnskap, og kunnskap er fakta.
Jeg har de siste dagene gått gjennom et læreverk i KRLE for ungdomstrinnet (Gyldendal). Omtrent en sjettedel av fagstoffet var knyttet til kristendom, og i den sjettedelen ble kristendom ofte vurdert fra andre religioners ståsted. De som tror på Bibelen som Guds ufeilbarlige Ord, ble kalt for «fundamentalister», som tror at Ånden hadde «hvisket dem i øret» hva Bibelens forfattere skulle skrive. Videre kunne dette læreverket fortelle at Paulus var en «outsider» som de andre apostlene ikke hadde tillit til. Kunnskap?
Når fagplanen i KRLE har «Kjennskap til religioner og livssyn» som sitt første kjerneelement, handler det om «hvordan kristendom og andre religioner og livssyn inngår i historiske prosesser og henger sammen med samfunnsendringer og kulturarv.» Det andre kjerneelementet i faget er utforsking. Og hva er det kunnskapsløse elever skal utforske? Jo, «kilder, normer og definisjonsmakt». De tre resterende kjerneelementene er «Utforsking av eksistensielle spørsmål og svar», «Kunne ta andres perspektiv» og «Etisk refleksjon». De som får denne opplæringen, har i beste fall en rudimentær forståelse av hva kristendom er.
Dette er det faget politikerne ønsket seg, og som KrF forhandlet seg fram til. Et «fag» hvor kunnskapselementet er byttet bort mot humanistiske verdier, slik at elevene ikke får fotfeste i forståelse, men blir forledet til å tro at kristendom er det du føler, og det du synes.
Selv om jeg vet at det finnes lærere som forsøker å være tro mot hva kristendom faktisk er, finnes det også mange lærere og skoleledere som mangler kunnskap om kristendom, og en del som ønsker å mot-arbeide kristenarvens plass i norsk skole. Systemet legger mest til rette for det kunnskapsløse, og gjør jobben vanskelig for de som vil være tro mot fagemnet kristendomskunnskap.
Jeg glemmer ikke så lett lærerne på en ungdomsskole i Bergen, som fant det opportunt å starte en påskesamling med at de hadde bevis mot Jesu oppstandelse. Elever rømte salen i panikk og hulkegråt.
Konservativt vil at fakta skal undervises i norsk skole.
Ole Henry Halleraker, Ordførerkandidat for Konservativt Øygarden
